Politiets våpen «Fra morgenstjerne til moderne automatvåpen»
Boken om politiets våpen ble lansert i november 2017.
Bestilling på nett:
«Politiliv og politihistorie på Romerike» – Bok om politiet på Romerike
Vidar Amundsen var politimann i 30 år før han ble ordfører i Fet kommune (1990-1996). Han startet i 1996 arbeidet med å samle og skrive ned historier og hendelser tilknyttet Romerike politikammer. Vidar har alltid vært levende opptatt av lokalhistorie, og særlig når den er knyttet til gamle maskiner. Som sagene på Gansbruket eller dampmaskinen på lensene i Fetsund. Noe som har resultert i en rekke lokalhistoriske bøker. Denne gang forteller han om politiet på Romerike, i tiårene før og etter at han selv begynte som politimann.
Av flere grunner stoppet arbeidet med boken opp, men nå i 2017 foreligger boken. NPHS har støttet prosjektet.
Forfatteren sier i forordet at han har gitt seg selv frie hender til å skrive om personer, saker og hendelser som har spesiell interesse for han selv. Videre opplyser han at de som leter etter oppklaringsstatistikker, stolpe- og kakediagrammer vil bli skuffet. Boken har mange skildringer/situasjoner fra politiets arbeid, omtaler av personer og arbeidssituasjoner. Krigsårene 1940 – 1945 har stor plass i boken.
Boken, som er utgitt på eget forlag, kan nå kjøpes på Ark Bokhandel, Lillestrøm, og ved henvendelse seg til forfatteren:
Vidar Amundsen,
Tyrihellen 58,
1903 Gan
Telefon 63 88 35 22.
NPHS har fått tillatelse til å gjengi noen historier og beskrivelser fra boken. Se Politihistorier fra Romerike.
Avisen Romerikes Blad hadde 3.4.2019 denne bildeserien som viser arbeidsforholdene ved politikammeret i 1980 årene.
«Sakens sanne sammenheng» – Bok om Trondheimspolitiet
Vår kollega Jan Algar Selin arbeidet med et manus til en bok om politiet i Trondheim, men fikk ikke fullført manus før han døde i desember 2015. Planen var boka skulle omhandle tida før andre verdenskrig, krigstida og tida etter – fram til ca. 1975/1980.
Politiets Pensjonistforening i Sør-Trøndelag (PPST) fikk overlevert alt skriftlig materiale samt alle bilder fra familien som ønsker at PPST arbeider for eventuell utgivelse/ferdigstilling av manus.
NPHS har støttet prosjektet, og boken er nå ferdig, redigert av vår redaktør Jørn-Kr. Jørgensen som har denne omtalen i Årsskrift 2017.
Boka er utgitt i et begrenset opplag som administreres av Politiets Pensjonistf. Sør-Trøndelag, Epost: sortrondelagppf@gmail.com
Selin hadde også samlet mange historier fra sitt arbeid. NPHS har fått tillatelse til å gjengi dette materialet fra boken. Se Sakens Sanne Sammenheng
Politidirektoratet (POD) vil samle og utgi hele politihistorien
Les intervju med assisterende politidirektør Vidar Refvik i Politiforum 20.3.16
Trøster og tyrann – Bok om Møllergata 19
Jørn-Kr. Jørgensen lanserte i 2019 sin bok «Trøster og tyrann» om Møllergata 19.
Politiforum nr. 2 / 2019 hadde denne omtalen av boken og forfatteren.
Våre medlemmer kan nå lese en digital utgave av boken – https://nphs.no/oslo-politidistrikt/
Boken er skrevet av Bjørn Lilleslåtten og Ivar Simastuen og utgitt av Follo politidistrikt i 2002.
Vår medlemmer kan lese en digital utgave av boken – https://nphs.no/follo-politidistrikt/
Moss politidistrikt 1875 – 2018
Boken, som ble lansert i november 2018, ble til etter et initiativ fra medlemmer av Politiets Pensjonistforening i Moss.
Les mer om dette i bokens Forord.
Omtale i media.
Våre medlemmer kan lese boken digitalt – https://nphs.no/moss-politidistrikt-1875-2018/
Boken er skrevet av Jørn-Kr. Jørgensen og utgitt av Oslo politidistrikt i 2015.
Våre medlemmer kan nå lese en digital utgave av boken – https://nphs.no/oslo-politidistrikt/
Boken er skrevet av Jørn-Kr. Jørgensen og utgitt av Oslo politidistrikt i 2014.
Våre medlemmer kan nå lese en digital utgave av boken – https://nphs.no/oslo-politidistrikt/
Boken er samlet og utgitt av Gudbrandsdal politihistoriske samling med Ivar Olsen som leder.
Våre medlemmer kan lese en digital utgave av boken – https://nphs.no/gudbrandsdal-politidistrikts-historie/
Boken er utgitt av Politiets Pensjonistforening Sunnmøre. Hovedforfatter er Jostein Solvoll.
Våre medlemmer kan lese en digitalisert utgave av boken – https://nphs.no/sunnmore-politidistrikt-2/
For mange mennesker er fagfeltet kriminalteknikk spennende. Det er ikke så underlig. Mennesket er født nysgjerrig og kriminalteknikk pirrer mange. Nå er det kommet en bok hvor en vaskeekte kriminaltekniker forteller om sitt arbeid og om noen saker vedkommende har arbeidet med. Det er ingen dans på̊ roser, og boken bør ikke gå interessert i fagfeltet «snus» forbi.
Det er kriminalteknikerne som kommer til åstedet og finner ut av saker og ting. Det er de som «vrir og vrenger» og fotograferer det som skal fotograferes på̊ et åsted, og deres rapport blir tillat stor vekt av både det øvrige politiet, advokater, aktor og domsmyndighetene. Uten kriminalteknikeren ville mange stått på̊ bar bakke i de aller fleste alvorlige straffesaker.
Det å være kriminaltekniker er derfor en egen profesjon innenfor politiet, og de aller, aller fleste som innehar denne typen jobber er erfarne politifolk som også̊ har gjort tjeneste flere andre steder før kriminalteknikk ble deres spesialområde. «På̊ åstedet» heter boken som nå̊ foreligger i bokhandlernes hyller. Det er kriminaltekniker Eva B. Ragde som har gått sammen med journalist Trude Teige om å skrive bok fra kriminalteknikerens hverdag, og for å si det enkelt: Bare for noen få år siden hadde det ikke vært mulig å skrive en slik bok på̊ grunn av frykten for å bryte tausheten. I 2020 er mye så å si åpnet opp og publikum har fått innsikt i mange ting som tidligere var om ikke hemmelig, så med et taushetens slør over seg. Slik må̊ selvsagt en del også̊ være i dag, men i denne boken forteller mye som ville vært umulig tidligere. Det er både Ragdes og Teiges fortjeneste. Personvernet er likevel ivaretatt.
Vi får følge Eva B. Ragde på jobb gjennom både store og små̊ saker hvorav den største var terroranslaget 22. juli hvor hun hadde hovedansvarlig for den kriminaltekniske etterforskningen; en oppgave hvem som helst kunne ha steilet ovenfor, men som Ragde – som er politioverbetjent av rang – tok med knusende ro og gikk til oppgaven med et fast og sikkert blikk med en ting for øyet: Sammen med sin kriminaltekniske kolleger – og andre politifolk – å finne flest mulige opplysninger som kunne belyse den aktuelle saken. Ikke minst ut fra et rettssikkerhetsprinsipp.
Eva B. Ragde ble i 1992 den første kvinnelige kriminaltekniker i Oslo politidistrikt. Siden da har hun vært med på̊ mange alvorlige saker. Dette har gitt henne en helt spesiell innsikt i både saker og i menneskets natur – hva et menneske kan finne på̊ å gjøre når situasjonen blir vanskelig nok og sinnet mister bakkekontakten. Dette og mye annet skriver duoen Ragde/Teige om i denne boken.
Å være kriminaltekniker er å jakte på̊ bevisene. Eva B. Ragde forteller oss hvordan hun jobber og hvordan det gjøres. Foruten at vi får ta del i sakene, får vi innblikk i saksforløpet og ikke minst i hva som ble sakens utfall i form av domfellelse.
Det der svært interessant lesestoff – også̊ for politihistorieinteresserte.
Jørn-Kr. Jørgensen
Jørn-Kr. Jørgensen startet i 2022 et arbeid med å samle historien til noen av de menneskene som har vært med å forme dagens politi.
Bok nr I ble utgitt i mars 2023, nr 2 i januar 2024 og nr 3 er under arbeid.
Bøkene gis ut på Forlagshuset Commentum.
Det foreligger ikke for mye litteratur skrevet av politifolk om deres hverdag. Derfor bør enhver ny bok hilses velkommen. Seriøse bøker om politiyrket er både til nytte og glede; de dekker et informasjonsmessig behov publikum om ikke har krav på, så i hvert fall noe mange vil ha interesse av å sette seg inn i. Autentiske politibøker forteller nemlig noe om livet som sjelden blir åpenbart for Kari og Ola Nordmann.
Nå har politipensjonist Kim Anne Hiorth skrevet en bok med den innbydende tittelen «Politihjertet – historier fra et liv i uniform» og fra første til siste side forteller hun åpent, ærlig og sannferdig om sitt liv som politi i Oslo. Det er så langt fra eventyr og kulørte bilder. Snarere realisme og alvor til dyp ettertanke for samfunnet i dag, Stortinget, Justisdepartementet, Politidirektoratet, den enkelte politimester i Norge – og den oppvoksende slekt. Dette er alvor presentert på en usedvanlig hjertevarm måte, men likevel ikke inntullet i vatt og sentimentalitet. Til det har de mange opplevelsene langs Hiorths kronglete politilandevei vært for alvorlige til at hun har latt dem ligge ubearbeidet og ufortalt. Hun presiserer selv i forordet at navn og steder er forandret slik at ikke noe er gjenkjennelig.
Med et åpent hjerte og god vilje forteller Hiorth om sitt politiliv. «Mitt slagord er: Vilje slår talent», skriver hun og setter på den måten en spennende tone for hele bokens innhold. «Vi (politiet) får et innblikk i menneskers livssituasjon som de fleste andre ikke får», skriver hun.
Ikke mindre enn i vel tre tiår gjorde Hiorth tjeneste i politiet – ved ulike avdelinger – ordensavdelingen, avdelingen for organisert kriminalitet, og endelig ved forebyggende tjeneste. «Som politi har jeg sett medaljens bakside», presiserer hun. Det er det ikke vanskelig å være enig i.
Å spre så mye hjertebank som Hiorth gjør i denne boken er et godt stykke arbeid. «Noen historier er for sanne til å bli fortalt». Og både hennes politikolleger og andre lesere har mye å lære av de historiene og episodene hun forteller om. Det handler ofte om å strekke seg – og om å strekke seg enda litt lenger. La hjertet banke litt hardere.
Hiorth begynte i politiet i 1992. Da hadde politiet fremdeles en spesiell type reiseskrivemaskiner som kontormaskiner hvor det ble skrevet avhør. Og så har hun fulgt utviklingen inn i dataalderen hvor så godt som hver patruljebil har all verdens teknisk utstyr som dekker en teknologiske verden fra A til Å. Trikset ligger i å få det til å fungere som det skal. Hiorth leste kartreferanser og holdt seg oppdatert og lærte på den måten hovedstaden å kjenne – spesielt området rundt Majorstuen hvor hun tro sine første politisko.
Allerede i første kapittel forteller Hiorth om livets beinharde realiteter ved et husbråk med foreldre, små barn og rus. Det er til å grøsse på huden av hva vi voksne er i stand til å gjøre med barna våre, men helt usentimentalt forteller hun om opplevelser som setter spor i enhver politimanns sinn og hjerte. Det er kanskje derfor det også etter hvert mykner?
Hiorth forteller episoder fra politihverdagen og holder nerven i boken så godt som hele tiden. Det gir både driv og spenst i fortellingen, og til tider får leseren opplevelsen av å være med på de ofte sterke hendelsene. Les dette fortalt av en vanlig norsk politikvinne fra det kriminelle Oslo. Noen vil kalle det med dets rette navn: rystende. Men midt i dette finnes det også solskinnshistorier. Dem deler også Hiorth.
Etter tjenesten ved ordensavdelingen i Oslo kom Hiorth til avdelingen for organisert kriminalitet, og ble der i 13 år. Det ble en tøffere hverdag enn noen gang i møtet med de mer organiserte kriminelle – motorsykkelgjenger, narkotika, menneskehandel og annet. Den organiserte kriminaliteten byr på så mye, og det er mye å følge med på om politiet ikke skal falle av lasset. Hiorth stod midt i dette. Og en periode jobbet hun med kommunikasjonskontroll; det vi forstår med telefonavlytting.
Det var ved avdelingen for organisert kriminalitet Hiorth kom i kontakt med kvinner med en annen etnisk bakgrunn enn den norske, så da hun kom over i avdelingen for forebyggende tjeneste, var dette et av de arbeidsområdene hun ble engasjert i. «Du må levere», sa sjefen hennes. Hiorth var hoppende glad for å få jobbe med noe som virkelig opptok hennes hjerte.
Hun ble invitert i moskeer, laget kvinnegrupper, reiste internasjonalt og fortalte om sitt arbeid og var en fanebærer i politiet for mennesker og minoriteter som trengte en talskvinne. Det var et godt løft og krevde et hjerte for saken, for det lå mange hindringer i veien: kulturen, språket, skikkene… Men Hiorth tok det på så godt som strak arm og fant en vei å få med sin måte å være på, sin umiddelbarhet, sin åpenhet, nysgjerrighet og sin raushet. Hun bygget og fikk tillit. Akkurat slik politiet ideelt sett skal gjøre.
Til slutt i boken skriver hun: «Noe av det farligste i et menneskes liv tror jeg er å mangle tilhørighet. Å oppleve anerkjennelse, kjærlighet, trygghet og omsorg er noe alle trenger. (…) Være grei mot andre, smile litt og huske på at alle mennesker har en historie.»
Der treffer Kim Anne Hiorth spikeren på hodet. Vi skulle ha hatt flere i norsk politi som henne!
Jørn-Kr. Jørgensen
Les også Amagasinet nr. 4 26.1.2024
Politihjertet